Nedenstående er i hovedsak hentet fra Universitetets festskrifter ved 100-års-jubileet i 1911 og 150-års-jubileet i 1961; men supplert med og kontrollert mot informasjon fra leksika (mest Salmonsens fra 1920-årene og Aschehougs fra 70-årene), og andre kilder jeg har kommet over. Intet nytt og ukjent, men det kan være greit å ha det samlet i kortfattet form. Jeg har valgt å stoppe ved fødselsår 1910.
(I fødsels- og døds-dataene er konsekvent brukt stedsbetegnelsen Oslo, selv om det strengt korrekte ville vært Christiania i tiden 1624-1877, og Kristiania fra 1877 til 1924.)
Rasmusen var overlærer ved Christiania Katedralskole fra 1797, og meget aktiv i samfunnslivet (var med å stifte Selskabet for Norges Vel, styremedlem der 1809-14, var aktiv ved opprettelsen av Universitetet og ved stiftelsen av Norges Bank og administrerte dens avdeling i Christiania 1816-35 , medlem av riksforsamlingens finanskomité 1814, på Stortinget 1815-16, ...).
Han ble utnevnt til professor i "den rene matematik" 16/1 1813, underviste de første årene også i eksperimentalfysikk. Han var en meget dyktig og inspirerende lærer, men hadde ingen vitenskapelig produksjon. Foruten elementære emner til “Examen Philologico-Philosophicum", foreleste han over rekker (dvs høyere aritmetiske rekker), "krumme linjer" (antakelig kjeglesnitt), høyere likninger, differensial-og integralregning. Blant hans tilhørere var B. M. Holmboe og N. H. Abel. Han støttet Abel økonomisk, bl. a. med 100 riksdaler for å reise til København og bli kjent med danske matematikere 1823.
Tok avskjed 1825, for å bli "Zahlkasserer", som var
en av topp-stillingene i finansdepartementet.
<gå til tabell>
Hansteen studerte jus fra1802 i København, men ble interessert i naturfagene da han ble kjent med fysikeren H.C. Ørsted. Ernærte seg som privatlærer inntil han ble lærer ved latinskolen i Frederiksborg (Hillerød ved København), 1806-14. Han vant en prisoppgave for et arbeid om jordmagnetismen 1811, ble 1813 ansatt som lærer i anvendt matematikk ved det nye universitet i Christiania, tiltrådte 1814, ble utnevnt til professor (i astronomi og anvendt matematikk) 1816. Fritatt for forelesningsplikt 1856, avskjed av helsegrunner 1861 (77 år gammel). Var også lærer i matematikk ved den Militære Høyskole (som også utdannet ingeniører), fra 1826 til 1849.
Han var meget produktiv, skrev om magnetisme, nordlys, meteorologi, astronomi, mekanikk osv. Fikk bygget opp et astronomisk, senere også et geomagnetisk observatorium i Oslo. Var særlig kjent internasjonalt for sine arbeider om Jordens magnetfelt, som han studerte på en lengre ekspedisjon til Sibir 1828-30. Han samlet data om jordmagnetisme fra forskere over hele Europa, bearbeidet dem og utviklet sin egen teori for jordmagnetismen og publiserte det første pålitelige kart over den. "Hansteens theories were ultimately disproved by Gauss in 1839, but Gauss credited Hansteen with influencing his thinking" i følge Encyclopaedia Britannica. Han underviste i mekanikk, astronomi og spesielt i jordmagnetisme. Skrev lærebøker i plangeometri og i mekanikk. Han oppfattet seg selv mer som fysiker og astronom enn som matematiker, og forsøkte flere ganger å få opprettet en egen stilling med ansvar for underevisningen i anvendt matematikk.
Hansteen var samfunnsmesig meget aktiv, en av de sentrale skikkelser
ved universitetet, direktør for Geografisk Oppmåling i 55
år (1817-73), redaktør av almanakken 1815-62, i direksjonen
i Selskabet til Norges Vel, i en komité for reformasjon av landets
skolevesen, i tilsynskomitéen for mål og vekt (nåværende
justervesen), og mye annet. Faderlig venn av Abel. Far av malerinnen og
kvinnesakskvinnen Aasta H. Bor av memoarforfatterinnen Conradine Dunker.
<gå til tabell>
Amanuensis for Hansteen 1815, adjunkt ved Kra. Katedralskole 1818, fra 1821-26 overlærer der, fikk Abel som elev fra 1818, og tok seg godt av ham.
Han ble i 1826 lektor, fra 1834 professor i matematikk ved universitetet,
og var dessuten fra 1826 lærer ved Militære høyskole.
Han skrev gode lærebøker for den høyere skole (i "gammel"
stil), de var i vanlig bruk til ca 1865. Redigerte Abels verker (2 bind,
1839, ny og fyldigere utgave ved Sylow og Lie 1881). Var en engasjert og
inspirerende lærer, “oppdaget" O. J. Broch på liknende
vis som tidligere Abel.
<gå til tabell>
Faren var prest i Finnøy, fra 1807 i Gjerstad, dyktig og aktiv i samfunnsliv og politikk (stortingsmann høsten 1814 og igjen i 1818), men ble i sine siste år mentalt ustabil og drikkfeldig, døde 1820 og etterlot seg en meget slett økonomi. Moren klarte ikke å forsørge de 6 barna, drakk og forfalt.
Niels Henrik fikk friplass på på Katedralskolen i Christiania, der B. M. Holmboe ble lærer i 1818. Holmboe oppdaget hans evner i matematikk, og fikk ham til å lese Euler (Institutiones Calculi Differentialis, Calculi Integralis, Š) og Lagrange; og etter hvert all tilgjengelig matematisk litteratur. Abel fikk etter initiativ fra Hansteen og Rasmussen stipendium til utenlandsreise 1825-7, og økonomisk hjelp også fra Holmboe, Universitetets kansler Treschow og andre. Han hadde hele livet dårlig økonomi, blant annet fordi han måtte hjelpe sine søsken, og var det siste året også mye syk (tuberkulose).
Ble i 1828 dosent i astronomi (konstituert, som vikar for Hansteen under dennes ekspedisjon til Sibir), og foreleste da teoretisk og sfærisk astronomi, og "Uendelige rekkers teori".
Verdensberømt for sine banebrytende arbeider om likningsteori,
om elliptiske og hyperelliptiske funksjoner og generaliseringer av disse
(Abelske funksjoner) og om uendelige rekker. For mere informasjon henvises
til C. A. Bjerknes´, Øystein Ores og Arild Stubhaugs biografier.
<gå til tabell>
Ole Jacob Broch var sønn av en kjent offiser og stortingsmann. Han ble student 17 år gammel, ble betraktet som "en ny Abel", og Holmboe satte ham i gang med elliptiske funksjoner og algebraiske integraler. Han gikk i gang med å utarbeide satsene fra Abels dengang forsvunne Parisavhandling, som det bare fantes korte antydninger om i Abels andre arbeider, og skrev noen arbeider om dette, hvorav ett kom i Crelles Journal 1840. Fikk i 1840 stipend for studier i Paris, Berlin, Königsberg, tok kontakt med ledende matematikere der, ble mer interessert i anvendt matematikk. Studerte deskriptiv geometri, maskinlære og optikk, i Berlin dessuten astronomi og meteorologi. Skrev senere lærebok om elliptiske funksjoner (på fransk) og 3-binds lærebok i mekanikk (på tysk) utgitt i Berlin, og arbeider om optikk og hydraulikk.
Universitetsstipendiat 1842-3, foreleste deskriptiv geometri, maskinlære, og hydraulikk. Grunnla, sammen med Hartvig Nissen, i 1843, "Nissens Latin-og realskole", og underviste der til 1847. Doktorgrad 1847, på en avhandling om lysets forplantning i krystaller. Dette var den første disputas som ble holdt på norsk, og den første utenom medisin. Ekstraordinær universitetslektor i anvendt matematikk 1848, med plikt til å overta det første av de to matematiske professoratene som ble ledig, overtok så Holmboes i 1850. Underviste også ved den militære høyskole. Foreleste blant annet over elliptiske og theta-funksjoner, forsikringsmatematikk, "matematikkens utviklingshistorie". Ga en kritisk gjennomgåelse av elementærmatematikken, skrev mye brukte lærebøker, i ny "kritisk" stil. Var, sammen med Hartvig Nissen, sentral ved opprettelsen av Reallærereksamen (1851). Ble i 1861 den første dekanus ved det nyopprettede matematisk-naturvitenskapelige Fakultet. (Han hadde da vært dekanus i det samlede Filosofiske Fak. siden 1859, fortsatte som dekanus til 1866. var også dekanus i et par perioder i 1870-årene.) Forsøkte å få i gang høyere teknisk utdanning ved universitetet. Broch var en “arbeidsgigant" (Vilhelm Bjerknes), en glimrende administrator, som ble sentral i norsk samfunnsliv og politikk. Han hadde utallige offentlige og administrative verv, forbedret og reformerte overalt hvor han kom til. Medlem av kommunestyret i Christiania fra 1857, stortingsmann 1859-69. Stor innsats for forsikrings- og bankvesen (“Rigets alm. Enkekasse", hypotekbanken, medstifter av og adm. direktør i Den Norske Creditbank, “Norsk Livrente-og Kapitalforsikrings-Anstalt", som senere ble til “Gjensidige", etc). Pådriver ved utbygging av jernbaner og kanaler, ved reform av skolevesenet, sentral ved innføring av metrisk målsystem (innført 1875). Utarbeidet gode statistiske oversikter, forløpere til “Statistisk årbok".
Statsråd (i marine- og postdepartementet) 1869 - 72, gikk av i protest over regjeringens behandling av saken om statsrådenes adgang til Stortinget. Fikk i oppdrag å danne regjering ved regjeringskrisen 1884, men ga opp på grunn av motstand fra Høyre. Han var fra 1879 direktør for "Bureau International des Poids et Mesures" i Sèvres, og nedla et stort arbeid for å “metrisere" Europa.
Meget leseverdige skildringer av Broch som person og politiker finnes
i Jens Arup Seips “Et regime foran undergangen", kapitel IV, fra s.
134 og utover, og i en biografi skrevet av samme forfatter.
<gå til tabell>
Mineralogisk kandidat 1848, var så nattstiger ved gruvene i Kongsberg, mens han studerte Euler og andre etter råd fra Holmboe. “Impulser av varig betydning for sin senere videnskabelige bane fik Bjerknes overhodet ikke ved vort universitet" (V. Bjerknes). Fikk i 1852 gullmedalje for et arbeide om trigonometriske funksjoner behandlet ved rekkeutviklinger. Fra 1854 var han universitetsstipendiat og studerte i utlandet; fulgte forelesninger av Riemann og Dirichlet i Göttingen, og av Cauchy, Liouville og Lamé i Paris. (Riemanns forelesninger om funksjonsteori 1855 hadde tre tilhørere: Dedekind, Ernst Scherer og Bjerknes.) Kom hjem i 1857, ble universitetsstipendiat og samtidig konservator ved den mineralogiske samling og lærer ved den militære høyskole. Ble universitetslektor 1863, professor i anvendt matematikk 1866. I 1869, ble han, etter press for å gi plass for C. M. Guldberg, flyttet til professoratet i ren matematikk, som ellers ville tilfalt Sylow.
Hans viktigste arbeider gjaldt en teori for pulserende kuler i en væske; der han påviste sterke analogier til elektromagnetiske fenomener og gravitasjon. Disse arbeidene vakte dengang stor oppmerksomhet fordi man så på disse fenomenene som et mulig utgangspunkt for en forbedret teori for gravitasjon og elektromagnetisme. Han skrev også om geometrisk representasjon av likninger mellom to komplekse variable (som Lie og senere, på annet vis, Heegaard), og om elliptiske funksjoner. Foreleste i hydrodynamikk, senere i elliptiske transcendenter, theta-funksjoner, ordinære og partielle differensiallikninger, komplekse størrelser og funksjoner.
Svak helse og sterk selvkritikk førte til problemer med å
få skrevet ting ferdig. Skrev en god biografi om Abel 1880. Skildres
som en stille, beskjeden person, fordypet i sine tanker. Samvittighetsfull
og dyktig foreleser, bl. a. for Sylow, C. M. Guldberg og Sophus Lie.
<gå til tabell>
Guldberg ble realkandidat 1859, og vant samme år en gullmedalje for en avhandling "Om Cirklers berøring". Studerte i Frankrike og Tyskland 1861-2, matematikk for maskinlære og mekanikk, og mekanisk varmeteori (som dengang var lite kjent i Norge).
Han ble professor i anvendt matematikk 1869 (avløste Bjerknes, som gikk over i ren matematikk). Skrev lærebøker for skole og universitet, og mange arbeider over ulike emner i anvendt matematikk. Han var også lærer ved Militære høyskole fra 1865 til sin død.
Han var praktisk orientert, aktiv og utadvendt, som Broch. Aktiv i jernbanestyrelsen, gradmåling, var en av grunnleggerne av Polyteknisk Tidsskrift (Teknisk Ukeblad)og mye annet.
Guldberg er verdensberømt for arbeider i grenseområdet fysikk-kjemi: fysisk molekylærteori, spesielt massevirkningsloven (sammen med sin svoger Peter Waage, "Studier over affiniteten" 1864 , på fransk 1867).
Sammen med sin venn og kollega Henrik Mohn (Norges første progessor i meteorologi) utarbeidet Guldberg en matematisk modell for sykloner (stormsentra), der de beskrev den geostrofiske balansen mellom trykk, Coriolos-kraft og friksjon i vindfeltet. De skrev også en for sin tid meget god lærebok i meteorologi
[Guldberg-familien var åpenbart uvanlig begavet: Faren, Carl August G. var prest, bokhandler og forlegger, redaktør av "Skillings-Magazinet" og diverse andre tidsskrifter. (Var født i Strømstad, Sverige.) En bror, Axel Sophus, (1838 - 1913), som ble far til nedennevnte professor Alf Guldberg, var også matematiker, med doktorgrad i 1867 (den første ved universitetet siden 1847) på en avhandling om "De omvendte funktioner anvendte på teorien for algebraiske ligninger". Han ble samme år lærer ved Krigsskolen. Skrev arbeider i likningsteori, trykt i Videnskaps- Akademiet og i "Nyt Magazin for Naturvidenskaberne", dessuten lærebøker og populærvitenskap.
I søskenflokken var også: Cathinka Guldberg (1840-1919),
som gjorde en stor innsats for norsk sykepleie, og var Norges første
diakonisse; Fredrik Oscar G. (1848 -1905), kjent "skolemann og naturvenn"
(i følge Aschehougs leksikon); Gustav Adolph G. (1854-1908), som
ble professor i medisin og bestyrer av anatomisk Institutt ved Universitetet
i Oslo, og Ansgar G. (1868-1904), ingeniør og kordirigent, som stiftet
"Guldbergs akademiske kor".]
<gå til tabell>
Fikk 1869 reisestipend på grunnlag av en avhandling om "Repräsentation der Imaginären der Plangeometrie" (Crelle, 1869), dro til Berlin, Göttingen og Paris, ble venn med Felix Klein. Utviklet originale og nyskapende teorier for transformasjoner av geometriske objekter ( linjer, kuleflater etc), og for integrasjon av ordinære og partielle differensiallikninger. Hjem 1870, universitetsstipendiat 1871, doktorgrad samme år, "uten at en mors sjel hadde begrepet et ord", i følge Elling Holst.
Han ble ekstraordinær professor 1872. Underviste "moderne geometri", og Abels arbeider, og sin egen teori for transformasjonsgrupper. Var 1882 i Paris, hadde kontakt med Halphén, Picard og Darboux. Etter initiativ fra Klein og A. Mayer ble F. Engel i 1884 sendt til Kristiania for å hjelpe Lie å redigere sin teori for transformasjonsgruppene, og to år etter ble Lie professor i Leipzig, som Kleins etterfølger (Klein flyttet til Göttingen). Utgangspunkt for Lies arbeider var hans og Felix Kleins ide om at geometri og analyse burde bygges opp omkring gruppe-begrepet, slik Galois hadde bygget opp teorien for algebraiske likninger. Lie studerte differensiallikninger ut fra dette synspunktet, og bygget opp en generell teori for "transformasjonsgrupper", det som etterpå er kalt Lie-grupper. De er til denne dag et sentralt objekt for matematisk forskning, og et sentralt hjelpemiddel i teoretisk fysikk.
I 1890-årene var han mye syk, og fikk også problemer med samarbeidet med kolleger i Leipzig. Bjørnstjerne Bjørnson tok initiativ til å få opprettet et professorat for ham i Oslo, og i 1898 flyttet han hjem. Men han var da alvorlig syk av pernisiøs anemi, og døde tidlig i 1899.
[Mer utførlig informasjon i Elin Strøms tekst til Lie-utstillingen
på Blindern (også utgitt som eget hefte, på engelsk),
og i Nordisk matematisk Tidskrift for 1992.]
<gå til tabell>
Ludvig Sylows far var offiser, og en tid statsråd (armeminister 1848 til 54). Ludvig leste matematikk
fra skoledagene, tok reallærereksamen 1856. Ble elev av Broch, som
satte ham i gang med Abels arbeider om elliptiske funksjoner. Sylow ble mere opptatt av Abels likningsteoretiske arbeider,
særlig av et etterlatt ufullstendig manuskript der Abel undersøker hvilke likninger som kan løses ved rottegn. Etter råd
fra Bjerknes leste han Galois' arbeider (som en av de første), deretter
også bl. a. Serrets "Cours d'algébre supérieure",
og Kronecker. Kom til at Abel hadde løst sitt problem fullstendig,
men ikke rukket å skrive det ut. Sylows arbeid om dette finnes nå
som kommentar i Abels verker, (S. og Lie's utgave). Han fortsatte også sitt arbeide med
elliptiske funksjoner. Det var ingen ledige stillinger
ved universitetet, og Sylow ble i 1858 overlærer i Fredrikshald (Halden).
Der forble han i 40 år , bortsett fra permisjoner 1861 for studiereise
til Paris og Berlin, i 1862-3 for å vikariere for Broch (med Sophus
Lie som tilhører), og 1873-7 for å redigere Abels verker (i
samarbeid med Lie). Han ble æresdoktor i København 1894. Hans
arbeider om gruppeteori (det viktigste i Math. Ann. 1872, på 10 sider)
gjorde ham raskt kjent i utlandet, bl. a. ved C. Jordans interesse, men
forble lenge upåaktet hjemme. Han ble ekstraordinær professor
1898 (65 år gml), idet Stortinget, etter forslag fra Sophus Lie,
bevilget ham en gasje på 3000 kr. året i stedet for overlærer-pensjonen.
Foreleste, mest algebra, til han var nær 85 år gammel. Blant
hans tilhørere var de senere professorer Skolem og Tambs Lyche.
<gå til tabell>
Holst var elev av Lie, ble realkandidat 1874, studerte geometri med F. Klein 1874-5, og ble så "tredjeamanuensis" ved Meteorologisk Institutt. Fra 1876 var han universitetsstipendiat i matematikk, var blant annet 1878 i København, der han vant en gullmedalje for et arbeid "Om Poncelets betydning for Geometrien". Studier i Paris og England 1879-80, dr. philos. i 1882, avhandling “Et par syntetiske methoder, især til brug ved studiet af metriske egenskaber". Foreleste geometri som vikar for Lie fra 1886, ble dosent 1894, med særlig plikt til å undervise "den almindelige skolemathematik videnskabelig behandlet" (det var en ekstraordinær stilling, opprettet etter initiativ fra studentene), og arbeidet mye med skolematematikken.
Han var en uvanlig god lærer og miljøskaper, som fikk stor betydning for rekrutteringen av neste generasjon av matematikere. Realiserte Lies idé om et matematisk seminar.
Fritatt for undervisning fra 1910 for å redigere Universitetets
festskrift til 100- års jubiléet 1911. Avskjed 1912, av helsegrunner.
Nå for tiden er Elling Holst kanskje mer kjent for sine barnebøker
("Norsk billedbok for barn"). Han var aktiv i kulturlivet: i
arbeiderakademier, i Nasjonalgalleriets styre.
<gå til tabell>
Thue var i følge Salmonsens leksikon tidlig opptatt av "filosofiske og metafysiske sider ved matematikken", og i følge Holst "en oprindelig, spekulativ begavelse av høi rang". Han gikk sine egne veier, var lite villig til å sette seg inn i andres arbeider, foretrakk å utvikle sine egne ideer. Han hadde universitetsstipendium 1891- 4 for studier i Leipzig (Lie, Mayer) og Berlin (Helmholtz, Fuchs, Kronecker), "men tillegger ikke dette noen betydning for sin utvikling" (i følge Holst). Han ble overlærer ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt (nå Trondheim Ingeniørhøgskole) i 1894, professor i anvendt matematikk i Oslo i 1903, etter C. M. Guldberg.
Han arbeidde med tallteori, logikk, geometri og mekanikk. Han er mest kjent for meget gode og viktige arbeider om aritmetiske egenskaper ved algebraiske tall ("Über Annäherungswerte algebraischer Zahlen" fra 1909), satser om (u)løsbarhet av diofantiske likninger, og ikke minst for sitt pionerarbeide om det han kalte “Zeichenreihen", som vi ville kalle ordproblemer.
Foreleste mekanikk. Han “reformerte de mekaniske forelesninger fra grunnen
av" i følge Holst. Laget og foreleste sin egen versjon av vektorregning,
i form av en "pilteori", oppbygget etter mønster av Euklid,
meget detaljert og intrikat. (Det sies at han dikterte sine forelesninger,
stoppet ved timens slutt ved nærmeste komma, fortsatte neste gang
fra dette.)
<gå til tabell>
Elev av Elling Holst, matematisk-naturvitenskapelig lærereksamen 1890, lærer ved Aars og Voss skole, 1893 universitetsstipendiat i matematikk, var da opptatt av antallsgeometri, leddede stangsystemer, algebraiske kurver. Gikk tidlig over til fysikk.
Studier i Paris (med Poincaré og Appell), Genève, Bonn (Hertz) og Leipzig. Arbeidde med elektromagnetiske bølger, integrasjon av Maxwell`s likninger(1895), studerte bevegelse av korpuskler i elektromagnetiske felt. Disse arbeidene ble videreført av Poincaré og av Størmer, på hver sin måte.
Han ble professor i fysikk i Oslo 1895, og gjorde en stor innsats i utforskningen av nordlyset, jordmagnetismen, kosmisk fysikk og mye annet. Grunnla aktiviteten i kosmisk geofysikk i Norge. Meget aktiv, idérik og foretaksom. "Vor berømteste fysiker" i følge Elling Holst. Kristian Birkeland er vel i dag mest kjent for sin prosess (med Sam. Eyde) til å utvinne nitrogen av luften ved elektrisk lysbue, den ga grunnlaget for Norsk Hydro.
Bodde sine siste år av helbredshensyn i Egypt, bygget et observatorium
der.
<gå til tabell>
Carl Størmer var fra skoletiden interessert i alle realfagene, botanikk, paleontologi, astronomi, fysikk, foruten i matematikk. (Fikk trykt et matematisk arbeide i Videnskapsakademiet i 1892, 13 år gammel).
Han var elev av Holst, tok mat. nat. lærereksamen 1898, og fikk et universitetsstipend 1899. Til å begynne med arbeidet han med trigonometriske rekker og med tallteori. Studerte i Paris 1898-9, med Jordan, Picard og Goursat. Redigerte festskriftet ved Abeljubiléet 1902, gjorde et stort arbeid med etterlatte skrifter etter Abel og etter Lie. Studier i Göttingen med F. Klein, Hilbert og Minkowski.
Han ble professor i matematikk i 1903, etter C. A Bjerknes. Kort etter ble han for alvor interessert i Kr. Birkelands studium av nordlyset; og videreførte hans arbeider om integrasjon av Maxwells likninger og beregning av partikkelbaner. Han skrev mange arbeider om dette fra 1904 av, og ble i denne forbindelse en pioner i numerisk integrasjon av differensiallikninger. Senere gikk han over i mer fysisk nordlysforskning, og gjorde grunnleggende arbeid med dette.
Foruten det vanlige analysekurset til bifag foreleste han blant annet
om elliptiske funksjoner og gammafunksjonen.
<gå til tabell>
Vilhelm Bjerknes var sønn av C. A. Bjerknes. Han tok mat. nat. lærereksamen 1888,og var i studietiden assistent for sin far ved dennes hydrodynamiske arbeider. Så studerte han i Paris (med Poincaré), i Genève, og i Bonn (med H. Hertz) i 1889-91. Dette var akkurat da Hertz var opptatt med å påvise eksperimentelt at de elektromagnetiske bølgene som Maxwells likninger forutsa, virkelig eksisterte, og Bjerknes' tidlige vitenskapelige arbeider gjaldt dette temaet. Han tok sin doktorgrad 1892, "Om elektricitetens bevægelse i Hertz' primære leder".
Han ble amanuensis på Fysisk Institutt i Oslo 1891, var så 1893-1907 i Stockholm, fra 95 som professor i mekanikk og teoretisk fysikk. I 1907 - 13 var han professor i Oslo i samme fag, så i Leipzig til 1917, deretter i Bergen til 1926, så i Oslo til han nådde aldersgrensen. Som nevnt arbeidde han først med matematisk teori for resonansfenomener og trådløs telegrafi (fant viktige formler for svingetid og dempning). Men fra omkring århundreskiftet ble han mer interessert i hydrodynamikk, der han begynte med teoretisk arbeid (det som nå heter "Bjerknes' sirkulasjonssatser), men etter hvert ble mer og mer opptatt av å anvende hydrodynamisk teori til praktisk værvarsling.
Hans innsats i meteorologien, både rent vitenskapelig, administrativt,
og ikke minst ved hans uvanlige evne til å skape et fruktbart forskningsmiljø, ble helt grunnleggende for moderne værvarsling ("Bergensskolen").
Han nedla også mye arbeid på å redigere og videreføre
farens arbeider,og skrev en meget leseverdig biografi over ham.
<gå til tabell>
Alf Guldberg var sønn av Axel S. Guldberg, nevø av C. M. Guldberg (se ovenfor). Han ble realkandidat 1892, universitetsstipendiat 1895, doktorgrad samme år. Han studerte 5 år utenlands, i Göttingen, Berlin, Leipzig, Paris (A. H. Schwarz, F. Klein, Hilbert, Fuchs, Lie, Picard, Painlevé). I 1903 ble han lærer ved Krigsskolen og Militære høyskole, og han foreleste forsikringsmatematikk etc for studerende til statsøkonomisk eksamen (under det juridiske fakultet) fra dette studiet ble opprettet (ved lov av 9/10 1905), og mekanikk for bergstuderende. Så ble han dosent ved Universitetet 1908, professor 1913.
Han var meget produktiv, først med analyse (differensial- og differens-likninger), der han laget teori for lineære differenslikninger i analogi med Galois's teori for algebraiske likninger og Picard-Vessiots for lineære differensiallikninger.
Senere (fra 1919 av) var han mer oppatt av statistikk og sannsynlighetsteori og etter hvert forsikringsmatematikk. Han var den som fikk etablert forsikringsmatematikken som fag ved vårt universitet. Han tok initiativ til opprettelsen av "Universitetets Forsikringsseminar" 1917, og var pådriver (sammen med forsikringsselskapene) for å få opprettet et eget professorat i forsikringsmatematikk (Palmstøm, se nedenfor). Alf Guldberg omtales i noen av Universitetets årsberetninger som "professor i forsikringsmatematikk"; det avspeiler nok en realitet, men formelt er det altså ikke korrekt. Han hadde uvanlig stor forelesningsplikt: 9 timer/uke: geometri bifag, forberedende prøve, kurs for økonomi-og aktuarstuderende. Skrev lærebok for studenter i statsøkonomi.
Palmstrøm ble cand real. 1889, overlærer i matematikk og
fysikk ved Norges Landbrukshøyskole 1898 -1902, så aktuar
i forsikringsselskapet "Brage". Han skrev arbeider over differensiallikninger,
algebra og tallteori, men gikk over i forsikringsmatematikken. Han ble
engasjert i mange praktiske samfunnsmessige aktiviteter, blant annet et
meget stort arbeide med "Folkeforsikringskomiteen av 1907",
og ble medlem av styret for universitetets forsikringsseminar fra det startet
i 1917. Han ble vår første professor i forsikringsmatematikk i 1919 (et nytt professorat, opprettet etter initiativ fra A. Guldberg og press fra forsikringsselskapene).
<gå til tabell>
Bror av forfatteren Sigurd Segelcke Meidell.Meidell tok forsikringsteknisk eksamen fra Göttingen 1906, ble så direktør for Kristiania kommunale pensjonskasse, og da Palmstøm døde i 1923 ble han utnevnt til professor i forsikringsmatematikk. Han var særlig opptatt av risikoteori, og av finansmatematiske problemer omkring "effektiv rentefot". I en prisbelønnet avhandling "Über periodische und angenäherte Beharrungszustände" behandlet han et problem som senere ble viktig i operasjonsanalysen.
Sitat fra Universitetets 150-års-skrift 1961 (Aadne Ore):
"Meidell var en eiendommelig personlighet og hadde et gemytt som
sterkt avvek fra gjennomsnittsmenneskets. Med sine markerte meninger, sin
oppførsel og sitt malende språk gjorde han inntrykk på
dem han kom i kontakt med. Sjelden er vel matematiske formler blitt kommentert
i så malende bilder som av ham. Det skyldes vel hans temperament
at han tidlig ble interessert i Nasjonal Samling. Han ble nevnt som medlem
av Quislings "regjering" i april 1940, ble "kommissarisk
statsråd", senere "sosialminister" og "direktør"
for Norges Brannkasse under okkupasjonen, og i 1946 dømt til livsvarig
fengsel for landssvik; men de to siste år av sitt liv var Meidell
benådet og en meget syk mann." Sitat slutt. En malende beskrivelse
av ham finnes i Arne Thomas Olsens "Olsen fra bakgården".
<gå til tabell>
Richard Birkeland var fetter av Kr. Birkeland. Han var utdannet som ingeniør, tok så matematisk-naturvitenskapelig lærereksamen (1. del) i 1903. Han var ingeniør ved veivesenet til 1906, hadde så stipend til Paris og Göttingen 1906-8, tok doktorgrad (om singulariteter ved løsninger av differensiallikninger) 1909 og fikk et adjunktstipend i matematikk samme år.
Han var meget aktiv ved opprettelsen og organiseringen av NTH i Trondheim, og ble professor i matematikk der fra den startet i 1910. Han var også rektor ved NTH 1920-23.
Fra 1923 var han professor i Oslo, som Thues etterfølger (anvendt
matematikk). Han var kjent som en meget god foreleser. Han arbeidde først
med elastisitetsteori,hydrodynamikk, relativitetsteori og med integrasjon
av differensiallikninger, senere med mer algebraiske problemer. Blant hans
mer kjente arbeider er en påvisning av hvordan algebraiske likninger
kan løses ved hypergeometriske rekker.
<gå til tabell>
Heegaard var dansk, tok magistergrad i København i 1893, doktorgrad 1898, på en avhandling om "Topologiske Forstudier til en Teori for de algebraiske Fladers Sammenhæng". Professor i København fra 1910. Da et nyopprettet professorat i geometri i Kristiania i 1917 ikke fikk kompetente søkere, ble Heegaard bedt om å overta det. Han tiltrådte i 1918 og forble i stillingen til han nådde aldersgrensen i 1941. Hans fagområder var geometri og topologi, blant annet firefargeproblemet, og matematisk didaktikk.
Han tok initiativ til stiftelsen av Norsk Matematisk Forening, startet
Norsk Matematisk Tidsskrift (som nå er del av "Normat").
Holdt mange foredrag i folkeakademiene.
<gå til tabell>
Skolem ble realkandidat 1913, var assistent for Kr. Birkeland 1909-14, og var med ham til Egypt og Sudan for å studere Zodiakallyset. Han studerte i Göttingen 1915-16, var universitetsstipendiat 1916-18, og ble utnevnt i et nyopprettet dosentur i Oslo 1918. Doktorgraden tok han i 1926, på et arbeid om heltallige løsninger av visse algebraiske likninger og ulikheter. Så ver han forsker ved Christian Michelsens Institutt i Bergen 1930-38, deretter professor i Oslo (etter A. Guldberg). Han foreleste nesten bare til hovedfag, sjelden begynnerkursene. Etter nådd aldersgrense 1957 var han et par år gjesteprofessor ved Notre Dame University i USA. Skolem skrev 177 arbeider, det meste innen logikk, mengdelære, tallteori og kombinatorikk. Blant annet "Untersuchungen über die axiome des Klassenkalküls", 1919, "Einige Bemerkungen zur Axiomatischer Begründung der Mengenlehre" fra 1922, "Begründung der elementaren Arithmetik durch die rekurrierende Denkweise".
Hans arbeider i logikk ble banebrytende (bl. a. "Skolem- Løwenheims sats"), og hans resultater om diofantiske likninger, og "Skolem-Noethers sats" i algebraen, er også fremragende. Han fikk i oppdrag å skrive om "Diophantische Gleichungen" i Springer-Verlags serie Ergebnisse der Mathematik, og redigerte, sammen med V. Brun, annet opplag av Eugen Nettos "Lehrbuch der Kombinatorik".
Skolem var også lenge redaktør av "Norsk matematisk
tidsskrift".
<gå til tabell>
Schieldrop vokste opp i Kristiansand og Bergen (faren ingeniør). Han ble bygningsingeniør fra NTH 1916 (i det første kull av studenter fra den nyopprettede NTH). Han var dosent i mekanikk ved NTH fra 1919 til1929, avbrutt av studieopphold i Paris 1920-21 (med Élie Cartan), og i Berlin 21-22 ( Einstein og Max Planck). Han ble Dr. és sciences fra Paris 1922, "Sur une classification des accélérations avec applications aux théorèmea généraux".
Scieldrop var professor i anvendt matematikk i Oslo 1929-1961. Han skrev
arbeider om mekanikk, hydrodynamikk og relativitetsteori, var kanskje mest
opptatt av de formelle sidene ved mekanikken, og av dens aksiomatiske grunnlag.
Han var utadvendt og engasjert i teknologiske og andre samfunnsmessige
problemer. Han skrev gode og utbredte populærvitenskapelige bøker,
og var kjent som en virtuos foreleser og foredragsholder.
<gå til tabell>
Brun vokste opp i Drøbak, faren var artillerikaptein på Oscarsborg fra 1888. Matematisk-Naturvitenskapelig lærereksamen 1909, til Göttingen på egen bekostning 1910 (hørte Hilbert og Landau). Universitetsstipendiat 1910-15, fikk i 1914 reisestipendium for å studere i Paris, men reiste på grunn av verdenskrigen til Drøbak i stedet. Utviklet sin berømte såldmetode i denne tiden, og brukte den på arbeider om Goldbachs hypotese og om primtallstvillingene. Vikar for Axel Thue (i anvendt matematikk!) i Oslo 1920-24, professor ved NTH i Trondheim 1924-46, så i Oslo til han ble pensjonert i 1955. Faglig aktiv til han var fylt 90 år.
Goldbachs hypotese sier at ethvert like tall kan skrives som sum av
to odde primtall. En annen hypotese er at i følgen {pn+1 - pn} av
differenser av to på hinannen følgende primtall vil ethvert
like tall >0 forekomme uendelig ofte (og da spesielt at det finnes uendelig
mange primtallstvillinger). Disse problemene ble av Edmund Landau ansett
som "unangreifbar". I arbeidet"Le crible d'Erathostène
et le théorème de Goldbach" fra 1919 viste Brun at hvis
vi i stedet for primtallene ser på følgen av tall med høyst
9 primfaktorer, holder begge disse hypotesene. Et annet interessant resultat
han fant, er at rekken av inverse tall til primtall-tvillingene er konvergent
(det er lett å vise at den tilsvarende rekken av inverse primtall
er divergent, så i en viss forstand er det meget få av primtallene
som er del av et tvillingpar). Såldmetoden, som var hans viktigste
redskap, er videreført bl. a. av Gelfond i Moskva og av Atle Selberg
i Princeton, og har vist seg meget slagkraftig. Foruten av primtallsteori
var han opptatt av kjedebrøk og generaliseringer, og kombinatorikk.
(Han utga sammen med Skolem 2. utgave av E. Nettos "Lehrbuch der Kombinatorik".)
Han interesserte seg også for matematikk-historie, fant i 1952 i
et bibliotek i Firenze det tapte manuskriptet til Abels Paris-avhandling,
og skrev et par populær-bøker om matematikk-historie.
<gå til tabell>
Sønn av Hans T. L., som var ingeniør, unitarprest og en kjent kulturpersonlighet (bl.a. redaktør av tidsskriftet "Kringsjaa"). Kom til Norge i 1892.
Assisterte i studietiden Størmer med innredningen av "Realstuderendes leseværelse" og med å katalogisere Sophus Lies etterlatte bibliotek, som ble oppstillet der. Realkandidat 1916. Var aktiv i radikal studentbevegelse ("Mot dag", "Clarté" i Trondheim) og forble hele sitt liv politisk radikal.
Studier i København og Berlin, dr. és Sciences fra Strasbourg
1927, på en avhandling der han behandlet Abels funksjonallikning
på en ny måte. Ble assistent ved NTH fra opprettelsen i 1910,
dosent der 1918, og professor i 1937 . Professor i Oslo fra 1950 til 1961.
Skrev ca 50 arbeider om ymse emner innen tallteori, algebra, analyse og
funksjonsteori. Et par av hans arbeider kan sees som forløpere til
det som nå kalles fraktaler. Hans lærebøker for skole
og universitet var mye brukt, og førte inn en langt mer stringent
logisk fremstilling av analysen enn den som til da hadde vært vanlig.
De fikk stor innflytelse på utviklingen av matematikkundervisningen
i landet. Under krigen ble han satt i fengsel (Falstad) som gissel, hans
hus i Trondheim ble ekspropriert og brukt som hovedkvarter for "Rinnan-banden".
Tambs Lyche var også en meget habil botaniker, han publiserte flere artikler
om floristiske emner, hadde et av landets største private herbarier,
og var en tid formann i Botanisk forening.
<gå til tabell>
Cand. real. 1928, dr. philos. 1931 med avhandling "Topologische Untersuchungen über unverzweigte Überlagerungsflächen". Universitetsstipendiat 1931-6, studier i Frankfurt a. M. og i Bonn. Lærer i deskriptiv geometri 1936-1941, professor i geometri 1942. Arbeidde med geometri og topologi, (i tradisjon etter Max Dehn), han hadde en uvanlig sterk evne til geometrisk anskuelse. Dessuten med matematisk logikk. Hans "minimalkalkyle" gir et viktig bidrag til forståelsen av "reductio ad absurdum"-beviser.
Stor innsats for matematisk didaktikk, eksperimenterte med nye undervisningsmåter
og eksamensformer (Kritikk- og kommentar- oppgaver). Nedla i 1960-årene
et meget stort arbeid med reform av studieordningen ved fakultetet.
<gå til tabell>
Cand. real. 1931, lektor ved Pihls skole i Bergen 32-38, så ved Hegdehaugen skole i Oslo til 48. Samarbeid med Skolem i Bergenstiden, dr. philos. 1937, på avhandling "Einige Eigenschaften der Einheiten reeller quadratischer und rein-biquadratischer Zahlkörper mit Anwendung auf die Lösung einer Klasse unbestimmte Gleichungen vierten Grades". Vikar i dosentur ved universitetet i Oslo 1947-8, professor i matematikk i Bergen fra 49, i Oslo fra 1956 til han døde.
Publiserte ca 60 arbeider om tallteori, mest om diofantiske likninger.
"Kvantitativt betydelig, kvalitativt fortreffelig" produksjon,
i følge Universitetets festskrift fra 1961. Samvittighetsfull og
solid foreleser, vennlig og hjelpsom kollega.
<gå til tabell>
Assistent for V. Bjerknes fra 1934, realkandidat 37, dr. philos. 39 på avhandling "On the interpretation and application of the circulation theorems of V. Bjerknes". Studerte sirkulasjonen av atmosfæren, betraktet som en stor hvirvel om jordkloden "On the stability of the circular vortex".
Var under krigen 1940-45 aktiv i illegalt arbeid, som kodeekspert. Ble
forsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt 1946, og i 1947 dosent i aero-og
hydrodynamikk ved Universitetet i Oslo, dosenturet omgjort til professorat
i 1954. Arbeidet ved Institutt for Vær-og Klimaforskning så
lenge det eksisterte, dvs fra 1951 til 1960.
<gå til tabell>
Man kan gjøre seg mange refleksjoner over denne listen, ikke minst over matematikerne fra de første 100 årene vi hadde et universitet i Oslo. Den kommentaren vi oftest hører, er vel at det er få land som i forhold til folketallet hadde så mange virkelig første ordens stjerner på matematikkens himmel i forrige århundre: Abel, Lie og Sylow i "ren" matematikk; Hansteen, C. M. Guldberg og C. A. Bjerknes på den anvendte siden. (Det er atskillig å være stolt av også i vårt århundre, de som har satt de sterkeste sporene etter seg er kanskje Vilhelm Bjerknes og Carl Størmer på den anvendte siden, på de “rene" Viggo Brun og Thoralf Skolem, foruten de utvandrede nordmennene Jac. Bjerknes, Øystein Ore og Atle Selberg.) Men det ville kanskje være klokt å sette opp liknende lister for andre land også før vi lar kraftpatriotismen ta overhånd.
En annen observasjon er hvor mange, særlig av professorene fra 1800-tallet, som med utgangspunkt i sin matematikk gjorde en stor innsats i samfunnslivet generelt: Først og fremst naturligvis O. J. Broch, men også menn som Søren Rasmussen, Hansteen, C. M. Guldberg og Alf Guldberg. Det henger nok sammen med at det politiske og intellektuelle miljøet i Norge i forrige århundrede var mye mindre enn det er i dag (og vel også mye mindre enn mange i dag tenker seg det var), så det var langt færre personer til å fordele de sentrale samfunnsoppgavene på. Og kravene til intens spesialisering var også mindre vidtgående den gangen.
En tredje refleksjon, som er av atskillig
interesse for utdanningspolitikken, er at nesten alle de ovennevnte som
del av sine studier hadde relativt lange opphold i utlandet, gjerne hos
tidens fremste matematikere. Internasjonale kontakter og erfaringer har
vært nødvendige både for matematikernes egen utvikling
og for å trekke ny kunnskap til landet, og er det fortsatt.
<gå til tabell>
Sist endret: 19. juli 1997
Forfatter: Bent Birkeland